Av Anne-Linn Bang, førskolelærer og spaltist, skrevet spesielt for Barnehagedagen 2020

Noen barn kommer til barnehagen med en selvfølgelig følelse av å høre til, barnehagen ligner på den verdenen de lever i hjemme. Andre møter en barnehage der de ikke kan språket, eller der de kulturelle og sosiale kodene er annerledes enn det de er vant til hjemmefra.

Hvordan vi møter disse barna kan gjøre et hav av forskjell for deres følelse av tilhørighet, ikke bare til barnehagen, men også til samfunnet rundt oss. Jobben vi gjør er så viktig, og det vi gjør skaper så store ringvirkninger. Det er et stort ansvar.

Jeg prøver å sette ord på hva som skaper tilhørighet, gi en enkel oppskrift på hva som må til.

Det føles litt som da jeg hadde studenter på besøk, og de telte hvor mange bøker på andre språk enn norsk vi hadde i hyllene og hvor mange brune dukker vi hadde i dukkekroken. Jeg fortalte om temaene vi jobber med, om hvordan vi markerer eid, om tospråklige medarbeidere, men det var vanskelig å beskrive akkurat hva som gjør at jeg føler vi lykkes i å skape tilhørighet på tvers av kultur og språk hos oss.

Det handler kanskje om en grunnholdning, en følelse, eller summen av mange små hendelser og samtaler?

Jente 4 år leser bøker
(Foto: Colourbox)

Glede og stolthet

Jeg tenker på øyeblikkene av gull i barnehagen. Den dagen Naima skrudde på arabisk hip-hop under formiddagsmaten, og måltidet endte med at alle sto på stolene og danset.

Gleden i stemmen til Dania da jeg svarte henne med shukran på arabisk i stedet for takk, og hun utbrøt «Du husker det ennå selv om det er lenge siden jeg lærte deg det!».

Stoltheten vi følte da den sjenerte gutten sa fram det arabiske alfabetet foran femti barn og voksne uten å nøle.

Selvfølgeligheten i Ridwan sin stemme da han forklarte meg at «Allah betyr wow på somalisk». Stoltheten hos Hiba da hun fortalte at hun «har to hjemme», et i Norge og et i Marokko.

Jeg tenker på Naima som jeg jobber sammen med, og alt jeg lærer av henne. Jeg tenker på hvordan hun tok imot den syriske flyktningfamilien og sørget for at de fikk den informasjonen og omsorgen de trengte da de kom til barnehagen. På hvordan hun hver dag spilte kurdisk musikk for gutten som ikke kunne noe norsk da han begynte.

Jeg tenker på hvor viktig det er for henne å understreke at hun både er algerier og norsk, og på hvordan hun fokuserer på å ta med seg det beste fra begge kulturene. På hvordan hun passet på at hijaben hennes matchet med vikingklærne den dagen vi skulle ta med barna på en reise til vikingtiden, og hvordan hun tar på rød hijab når det er nissefest.

Jeg tenker på alle samtalene vi har hatt om hvordan det er å være tokulturell, om de fordommene hun har møtt i Norge, om hvordan hun savner Algerie, men samtidig verdsetter så høyt det livet hun og familien hennes har her.

Jeg tenker på hvor mye det gir barna i barnehagen å motta omsorg og kjærlighet fra en som har et så reflektert forhold til det å leve med to kulturer.

-Du er litt sånn lyserosa

Jeg opplever at der det er rom for at de voksne snakker om språk, om religion og om kultur, så tør barna også å stille spørsmål og gå inn i diskusjoner. For selvfølgelig lurer de!

De lurer på hvorfor jeg ikke faster, de lurer på hvorfor jeg spiser gris, de lurer på hvorfor jeg noen ganger tar på meg skjerfet slik at det ligner på en hijab (når jeg er ekstra kald på ørene og har glemt å ta med lue). 

De sammenligner jul og eid, og er enige i at det handler om mye av det samme (pakker og god mat er det viktigste). De lurer på hvorfor noen tror på Gud og noen tror på Allah, og om ikke det egentlig er det samme.

De sammenligner hverandres hudfarge («Hiba er litt brun, jeg er veldig brun og Anne-Linn, du er litt sånn lyserosa»). Jeg tenker på hvor heldige de er som får disse erfaringene når de er så unge og så åpne for å lytte og forstå. 

Kor fra Marken blå gruppe
(Foto: FUB)

Å skape rom for ulikhet

Så kanskje handler det å skape tilhørighet om noe så enkelt som å skape rom; rom for ulikhet, rom for diskusjoner, rom for aktiv meningsskaping og rom for nye historier.

Jeg ønsker meg barnehager der flerkultur ikke handler om at vi henger opp flagg eller skriver velkommen på flere språk i garderoben, eller om å spise «eksotisk» mat. 

Selvfølgelig kan vi gjøre dette også, men jeg ønsker meg noe mer. Jeg ønsker meg barnehager der flerkultur er en selvfølge; der det er en selvfølge at ulike språk, ulike religioner, ulike kulturer blander seg, der alle barna føler at det er rom for å diskutere og spørre hverandre og voksne om det de lurer på.

Jeg ønsker meg barnehager der det er like mye fokus på hvor mye vi kan lære av å leve sammen, som det er fokus på hvor mye barn med et annet morsmål enn norsk kan lære av de norskspråklige.

Alle barna i barnehagen vil ikke oppleve en følelse av tilhørighet før barnehagene åpner opp for og ivaretar de mange aspektene ved hvert barns identitet.

Vi må tåle å stå opp for de verdiene vi mener er riktige, som at hvert barn er verdifullt i seg selv; hele barnet, ikke bare de aspektene som får det til å passe inn i den firantete boksen som handler om norskkunnskaper og skolestart.

Vi må bort fra det ensidige fokuset på at bare alle barna lærer seg norsk så skal alt gå så bra. Dette fokuset undergraver barnas kompetanse på andre områder og fremmer ikke tilhørighet.

Hvert barn har en unik og verdifull historie å fortelle. Vår jobb er å lytte til disse historiene og sørge for at hvert barn og hver historie får sin plass i fellesskapet.